Igår fikk jeg høre litt om språk og identitet på biblioteket i Sandefjord.

Opplagt tema , tenker mange, men hvordan  kan vi  bidra med å utvikle språket vårt og hvilket forhold  har vi til språket vårt?

I panelet deltok :

Gjert Kristoffersen, professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier.

Han mener vi burde holde fast på dialekten vår fordi det er en del av vår identitet. Han selv er født i Arendal og har en forkjærlighet for de bløde vokalene. Språket vil uansett forandre seg med tiden og viser til norrønt språk som vi ikke lenger bruker idag. Han nevnte at samespråket viser seg å ha stor betydning blant de unge i lokalsamfunnet og som derfor er med på å styrke samespråket. Bokmålet er majoritetsnormen, mens nynorsk er identiteten til en del av den norske befolkningen.

Stephen Waltson, britisk-norsk språkforsker og forfatter, og professor i nynorsk skriftkultur.

Ordet identitet kommer fra det latinske ordet idem som betyr den samme. For Stephen Waltson har språket en vertikal og horisontal dimensjon. I den vertikale dimensjon går den utfra det synlige og usynlig maktforhold i en gruppe hvor man må være flere for at språket skal ha en identitet. Mens den horisontale tar utgangspunkt i individet som er lik seg selv så derfor har språket en identitet. Språket er også en dynamisk prosess hvor vi i fellesskap med andre kan skape endringer i språket.

Johan Harstad ,  forfatter, skriver romaner, noveller og prosatekster

Han tar utgangspunkt i seg selv og finner 4 språkidentiteter :

1. Hanselv når han skriver, som jeg også ville beskrevet som varemerket og sin unike måte å skrive på som blir hans identitet.
2. Sin opprinnelig stavangerdialekt som han pratet i sin ungdomstid
3. Oslo som ble hans nye adresse  hvor han måtte luke bort ord og uttrykk for å bli forstått.
4. Engelsk og spesielt amerikansk fordi han er ofte i Amerika og har fått med seg slanguttrykk og på en måte skapt sitt amerikanske språk og blir oppfatta som kul av de andre selvom han ikke føler det selv.

Jeg opplever i hvertfall at det norske språket er et dynamisk språk og at vi ikke er så opptatt av å rette på  talespråket til hverandre hvis vi sier noe feil fordi det viktigste er kommunikasjonen, det vi har å formidle og at vi står fram som den man er. Det kan være at andre ikke  oppfatter det samme som meg, men etter å ha bodd i Frankrike i over 20 år så har jeg opplevd å ikke bli forstått for å si det sånn. I fransk er det mange nyanserte ordlyder/fonemer som jeg måtte lære meg i begynnelsen. Jeg fikk veldig god trening ved å oppsøke forskjellige bakerier i by’n og forspiste meg på mange Chaussons aux pommes, Croissants, Pain au chocolat o.l.  Det ble også litt komisk når jeg flyttet tilbake til Norge og brukte i enkelte tilfeller uttrykk og mimikk fra fransk som jeg kan gi dere eksempler på her . Nok om det. På fransk sier de at et språk er “levende” og Johan Harstad nevnte tvserien Skam som et eksempel på språk i utvikling. Danskene har forrelsket seg i denne tvserien og laget sin egen Skam ordbok. Jeg har ikke sett filmen Skam,   tørr ikke rett og slett, også er det ikke min generasjon lenger. Men det er positivt at de bruker språket aktivt og gjør det mer levende.

Spent på hvordan språket vårt blir om 50 år, hva tror du ?